Etter å ha deltatt på litt av hvert, både i regi av tunge fagmiljøer, på festivaler, og ved flere TV-produksjoner, skulle vi denne uken spille på den lokale barne- og ungdomsskolen.



Alt tydet på at dette skulle bli en enkel og grei sak. Skolen feiret 100 års-jubileum, det var åpen dag med en rekke aktiviteter rundt om i klasserommene, og alle elevene hadde kledd seg som i 1911.



Vi skulle spille på et arrangement med tittelen "Retro og Impro". Dette passet oss utmerket, -skolens øvrige elever tok seg av retro-delen, og vi kunne fokusere på impro.



Alt tydet på et rent rutineoppdrag, og foreldre og lærere satt klare og smilte fra øre til øre.



Men så, like før det var vår tur, smalt inngangsdøra opp. Inn marsjerte de tøffeste gutta i 10. klasse, og de breiet seg ut over hele første rad.



Mange tanker gikk gjennom hodet. Vi hadde lagt opp til et litt familievennlig repertoar med koselige 50-talls låter, men også litt eksperimentelle ting.



Nå er vi ferdig, tenkte vi, men neida...Ikke bare slapp vi med skrekken, -gutta ble sittende gjennom hele konserten, og viste oppriktig interesse og engasjement. Faktisk et av de bedre publikum vi har spilt for. Man skal med andre ord aldri undervurdere sine tilhørere, og man skal ikke undervurdere barn og unges evne til å engasjere seg i uvante musikkformer.